Her kan du lese nyskrivne tekster frå tidlegare elevar ved Forfattarskulen for skrivande med minoritetserfaring og tankar dei har om skriving, lesing og året ved skriveskulen. Skulen er eit samarbeid mellom Minotenk og Det Norske Samlaget. Blir du nysgjerrig? Du kan lese meir om Forfattarskulen her. Skulen har søknadsfrist i november 2025. Viss du har spørsmål, så kontakt leiar Therese Tungen på t.tungen@samlaget.no. Denne gongen får du lese ein korttekst frå Stine Hanssen Brattland. Stine er også den første av elevane frå forfattarstudiet som bokdebuterer! Sakprosaboka Innanfor. Utanfor – men alltid autist er heilt fersk frå trykken.
Kven er du, Stine?
Eg er ei gift tobarnsmor og trønder, som snart blir 42 år. 42 blir spennande, det skal jo vere svaret på alt. Eg vekslar mellom å omtale meg sjølv som kvinne, mor, kone, fruentimmer, kjerring, alt etter som.
Kanskje eit vanskeleg spørsmål, men kvifor skriv du?
Eg skriv fordi eg liker det. Eg tenker meir og annleis når eg skriv. Å snakke, tenke og skrive er tre forskjellege prosessar. Når eg skriv, kjem det fram andre og djupare tankar. Eg trur eg forstår meg sjølv litt betre når eg skriv, enn når eg berre går rundt i mitt eige hovud. Tankar i hovudet sprett ofte litt for mykje fram og tilbake. Når eg skriv, kan eg ta fram tankar, kjensler, innfall og sjå på dei. Nokre gongar frå fleire vinklar, andre gongar berre lenge frå same side. Det er litt vanskeleg å forklare.
Og kva liker du å lese?
Regionsavisa og bøker. Eg liker mange sjangrar, så lenge eg synest det eg les, er godt skrive. Å lese gir meg mykje. Eg er akkurat ferdig med Bjørn Hatterud. Bøkene hans er som eit trygt landskap der eg ikkje føler meg sett ned på, eller føler at eg må vere nokon andre en ho eg er. Eg føler meg veldig avbalansert når eg les Maren Uthaug. Ho skriv om så skrudde ting at alt mitt berrre er små krusningar. Der flirer eg mykje når eg les. Eg er òg svak for ungdomsfantasy. Eg har to tenåringsdøtrer, og me liker mange av dei same historiene. Eg får aldri nok av godt fortalde eventyr.
Er det noko ved Forfattarskulen du vil trekke fram som spesielt lærerikt for deg?
Å lese opp det eg hadde skrive, høgt for andre. Før forfatterskulen hadde eg lite, og dårleg, erfaring med det. I løpet av året vart det tryggare, og noko eg faktisk greidde å gjennomføre. Eg hadde òg stor glede av å snakke om tekst, få andre sine blikk på det eg hadde skrive, og verkeleg å studere andre sine tekstbolkar. Å ha eit skrivarfellesskap med folk eg vart gradvis meir kjent med, som var venleg innstilte, og som heia på meg, var veldig fint. Eg lærte mykje av undervisninga og dialogen me fekk, frå og med ulike forfattarar.
Kva slags tekst er det vi skal få lese no?
Tja. Eit forsøk på innblikk i ein litt uvanleg kveldssituasjon, kanskje? Eg synest det er vanskeleg å omtale eigne tekstar. Vanskeleg å vite kva og kor mykje eg bør seie for å få eventuelle lesarar nyfikne, og kva eg bør halde tilbake.
Jøstein
av Stine Hanssen Brattland
– Lars, Lars, Lars.
Jøstein flirer. Lars har mista fiskesnøret. Heile stasen, med ongel og det heile, ligg no to–tre meter under dei. Jøstein vrenger av seg genseren og kastar han på Lars, så stig han ut av buksa. Han går mot akterenden, trekker pusten djupt og hoppar uti. Lars blir sittande. Han vrir litt på seg og tørkar vekk nokre vassdropar frå panna. Han kjenner seg dum. Det er ikkje første gongen han har mista fiskesnøret. Det er ikkje første gongen Jøstein ordnar opp. Han gjer alltid det. Ordnar det Lars ikkje er kar om å fikse sjølv. Hoppar uti vatnet når djupet er for stort.
Det sprett i båten. Ein aure buktar seg. Lars grip fisken, grev fingrane inn mellom gjellene og bryt av nakkebeinet. Han kikar ned på føtene sine. Mellom dei ligg ein trebutt med fem aurar oppi. Han legg oppi den siste. Auren vrir på seg, slår att og fram med sporden, veltar seg i blodslimet. Lars ser vekk. Han pirkar laus ei flis frå ripa, gneg litt på ho. Kastar eit halvt blikk mot vatnet, mot Jøstein. Lars kjenner hjartet slå.
Lars lener seg tilbake i båten. Så snart Jøstein er oppe att i båten og har fått på seg kleda, skal han ordne resten. Med sterke armtak skal han ro båten til stranda. Så skal han fortøye båten med ein båtsmannsknop, Jøstein er ikkje noko tess med knutar. Dei skal gå kvar til sitt. Lars skal traske inn døra til kjøkkenet med tre fiskar og heva hovud. Han skal ikkje vere for stor på det, men han skal heller ikkje underslå at å syte for kveldsmaten, det kan han. Eit raudskjær skrir fram i vest. Lars ser inn mot land. Ser svarte og kvite kroppar flyge gjennom lufta med kaotiske rørsler, oransje nebb som bryt mot det svart-kvite. Tjelden småkranglar, varslar om rovdyr, passar på kvarandre Han sukkar tungt og lener seg over ripa. Ser den brune kroppen til venen sin styre på der nede. Han grip genseren som ligg i fanget. Trekker ut det eine ermet og legg han på benken ved sida av seg. Så gjer han det same med buksa, trekker ut beina frå tullen og legg buksa oppå genseren. Gjer alt klart til Jøstein kjem opp att.
Båten ligg stille. Lufta er lummer. Lars andar ut. Han ristar på hovudet og kjenner det rumle i magen. Han smiler, gler seg til å ete steikt aure med rømme til kveldsmat. Det stikk på nasen. Han slår i hel ein mygg og vender hovudet mot aust, ser kvelden stige fram. Han flyttar på kroppen. Set seg først her, så der. Han lener seg igjen over ripa. Kroppen til Jøstein er framleis der nede. Lars legg ut årene og ror med stutte tak. Teiknar ein sirkel rundt Jøstein, som for å signalisere at han er her, han passar på. Etter ei stund legg han seg til, slik at båten er rett over Jøstein. Og Lars ventar. På rørsle, på plask. På at noko skal bryte stilla.
Han kjenner seg dum. Slik toskskap, å sleppe eit fiskesnøre burde ikkje vore lov. Det kjennest ikkje heilt riktig at Jøstein er der nede og orndar opp mens han sjølv sit tørr i båten. Han burde kanskje ha hoppa etter Jøstein? Lars duppar armen uti vatnet. Båten krenger litt. Han lener seg endå meir over ripa og kjenner det kalde vatnet gli over olbogen. Det rører seg i magen. Lars svelger og trekker armen tilbake. Han skakar på hovudet, heiser skuldrene opp og ned, forsøker å riste av seg uroa.
Lars reinskar stemma og ropar på Jøstein. Høyrer namnet slå tilbake som ekko frå fjella i aust. Han veit at ljod er annleis under vatn, så han ropar igjen, høgare denne gongen. Lars legg merke til uroa i ekkoet. Han ser stadig på Jøstein. Han er så annleis der nede, som om han er måla med for tynn måling. Kvifor høyrer han ikkje? Lars ropar endå ein gong. Og får svar.
Han snur hovudet mot stemma i lufta. Tre silhuettar teiknar seg fram på stranda. Dei har hektiske rørsler. Nokon ropar namnet hans. Lars snur seg vekk. Han kjenner det som om han har gjort noko gale. Han ser ned på fanget sitt og puttar fingrane i munnen. Dei smakar vatn. Han riv av ein bit nagl som han svelger. Om berre Jøstein kan kome opp snart. Lars lukkar auga og puttar fingrane i øyra. Han vil ikkje høyre, han vil ikkje sjå. Han nynnar for seg sjølv, nynnar gjennom ropa frå to mannsstemmer. Båten duppar trygt, Lars er nesten heilt roleg no.
Han kjenner ei hand på skuldra. Han skvett, opnar auga og ser rett inn i blikket til onkel Anders. Ser restane av eit morskt soleglad i dei, og blir brått var rørslene frå den kvite sjekta som no er rodd tett inntil båten han sjølv sit i.
– Lars. Kor lenge har Jøstein vore under vatn? Stemma til onkel Anders er roleg og skarp på same tid. Lars opnar munnen for å snakke, men orda sit fast i ganen. Han lukkar munnen, vil ikkje sitte her som ein gaptrast. Han ser over på Amund, som hiver frå seg årene. Lars kjenner hjartet dunke under genseren. Han legg handa på brystet. Han høyrer stemmene til onkel Anders og Amund. Orda slår kring øyra, treffer han som slag over hovudet.
Amund kler av seg med raske rørsler. Onkel Anders held båten Lars sit i, med eit fast grep. Eit plask. Vatnet skummar. Lars ser på onkel Anders, som har blikket stivt festa på ringane i vatnet. Han har ei grov nyve mellom auga. Lars ser ned mellom føtene sine. Auren har slutta med sprellinga si. No lig han heilt stille med dei fem andre. Onkel Anders er stille. Tjelden er stille.
Hovudet til Amund kjem opp. Han dreg på noko. Onkel Anders slepper taket i båten til Lars, grip årene og ror sjekta med drivne rørsler mot Amund. Han tar spenntak i motsett ende. Nokre banneord flyg gjennom lufta. Sjekta krenger mot den eine sida, før ho legg seg flatt igjen. Amund svømmer med store armtak mot land. I båtane sit det att kvar sin kar. Lars har lyst til å seie noko, men veit ikkje kva. Tankane er som pakka inn i eit tjukt, vått ullpledd.
– Lars! Kan du ro heim? Lars lukkar auga, vender hovudet mot onkel Anders og nikkar.
– Kan du ro, Lars? Stemma til onkel Anders er høg og streng no.
– Ja, seier Lars. Høgt og tydeleg. Han opnar auga, grip årene og ror forbi den kvite sjekta. Han vil ikkje snakke med onkel Anders. Han vil ikkje sjå på han. Han vil berre heim.
Lars ror i lange, seige drag, det gneg i handflatene. Han legg båten til i strandsteinane, tar seg ikkje tid til å trekke han opp, men traskar og skubbar seg forbi stemmemylderet. Vrir seg unna eit par armar som prøver å legge seg kring han, og styrer bort til Storsteinen, eit steinkast unna. Han riv seg eit strå og puttar det i munnen. Ser på menneska som virrar rundt, kjenner eit svak drag av vind i ansiktet. Kvelden er full av høge stemmer, kaotiske rørsler. Han ser den kvite sjekta legge til ved sida av sin eigen båt.
Lars veit ikkje kva han skal kjenne, eller kor han skal kjenne etter. Dette her, denne kvelden, denne dunkle stilla med dei ulne skrika. Det er ikkje riktig.