Her kan du lese nyskrivne tekster frå tidlegare elevar ved Forfattarskulen for skrivande med minoritetserfaring og tankar dei har om skriving, lesing og året ved skriveskulen. Skulen er eit samarbeid mellom Minotenk og Det Norske Samlaget. Blir du nysgjerrig? Du kan lese meir om Forfattarskulen her. Skulen har søknadsfrist i november 2025. Viss du har spørsmål, så kontakt leiar Therese Tungen på t.tungen@samlaget.no. Denne gongen får du lese tekst frå Evgenia Bektasova.
Kven er du, Evgenia?
Tidlegare hadde eg sagt at eg er lingvist, filolog og språkelskar, eller at eg er ei blanding av tre ekssovjetiske nasjonar, eller så hadde eg nølt med å kalle meg sjølv forfattar, men no har eg berre lyst til å seie at eg er meg.
Kva slags tekst er det du har skrive?
Ei plaga sjel ser potensiell dødsfare i alt som omringar ho. For å vere trygg legg ho seg inn på eit pensjonat der slike som ho blir tatt hand om. Og der skjer det sjølvsagt ting som utset ho for livsfare. Om ho overlever, får me sjå når dette romanutdraget har blitt til ein ferdigskriven roman.
Kanskje eit vanskeleg spørsmål, men kvifor skriv du?
Skriving er kryssingspunktet for dei tinga eg kan, og dei tinga eg brenn for. Eg elskar det eg gjer, og eg gjer det eg elskar når eg skriv, difor skriv eg.
Og kva liker du å lese?
Ordbøker for kos, faglitteratur om menneskesinnet for å forstå korleis alt heng saman, mine gamle dagbøker for å hente mot og inspirasjon.
Er det noko ved Forfattarskulen du vil trekke fram som spesielt lærerikt for deg?
Det å framleis kunne lytte til deg sjølv medan du også lyttar til dei andre og tar meiningane deira om tekstane dine innover deg.
Det siste måltidet (utdrag)
av Evgenia Bektasova
Eg veit ikkje om eg er redd for å leve eller redd for å døy, det er difor eg blei lagd inn. Kan eg eigentleg seie at eg blei lagd inn, når det ikkje var noko tvang? Eg veit ikkje om eg er redd for å leve eller redd for å døy, det er det som er problemet, det er difor eg gjekk og la meg inn av eigen fri vilje.
Når eg no går fram og tilbake i dei lange korridorane og støyter på andre folk, lurer eg på kvifor dei er her, kva som er problemet deira, men eg spør ikkje, fordi eg ikkje får lov til det. Ingen får. Det står tydeleg i kontrakten min at eg ikkje kan spørje dei andre pasientane om kvifor dei er her, kva som plagar dei, korleis det går med dei, og mykje anna. Det var ei heil liste med ting som det ikkje var lov å spørje andre om, i den kontrakten, som kor dei kjem frå, om dei har barberblad liggande på badet, om laktoseintoleranse og glutenallergi, om kva far deira heiter, og kva dei heiter sjølv, dette og andre ting stod skrive under punktet kontakt med dei andre, og eg las gjennom lista og sa at eg skjønte, nikka og signerte kontrakten. Eg gav mitt ord.
Ordet pasient får eg heller ikkje bruke, korkje om dei andre eller om meg sjølv, for dette er eit pensjonat, og me er gjestar.
Hadde nokon av dei andre gjestane spurt kva som plagar meg, ville eg svart at eg ikkje veit kva eg er redd for, det er det som plagar meg. Å svare på slike spørsmål er ikkje forbode, men å stille spørsmåla får me ikkje lov til.
Det er ingen av gjestane som spør meg.
Men rettleiaren min spør. Han er legen min utan at han blir kalla det, han spør utan å spørje, han seier fortel meg i staden for å seie kvifor, og dette ser ut til å funke, for her sit eg og fortel han alt utan å skjule noko.
Fortel meg om det siste måltidet ditt heime før du drog hit, seier han.
Det var eggerøre, svarer eg.
Fortel meg korleis du laga det, seier han.
Eg tok to egg, vispa dei og steikte dei i panna, svarer eg.
Tilsette du noko i eggerøra? spør han.
Berre pepar og salt, svarer eg.
Svart pepar? spør han.
Ja, svarer eg.
Og korleis pleier du å knuse egg? spør han.
Eg slår dei mot kanten av skåla der eg kjem til å vispe dei etterpå, svarer eg.
Hamnar ikkje småbitar av eggeskalet oppi skåla då? spør han.
Det hender, ja, svarer eg. Men eg fiskar dei opp.
Det er vanskeleg å fiske dei opp med bestikk, seier han og smiler, eg blir ganske irritert når eg må stå der og prøve å få dei ut med gaffelen, eller kniven, har du vore borti det same?
Ja, men etter kvart begynte eg å bruke peikefingeren, svarer eg.
Vaskar du hendene før du gjer det? spør han.
Sjølvsagt, svarer eg.
Og etterpå? spør han.
Ja, svarer eg.
Hamna det eggeskal i eggerøra di denne gongen? spør han.
Nei, ikkje eggeskal, svarer eg og ser på han, og han ser på meg, og det oppstår ein pause.
Var det noko anna som hamna der? spør han til slutt.
Eg trur ikkje det, svarer eg. Eg håper ikkje det, legg eg fort til.
Han lener seg litt framover og spør:
Kva fekk deg til å tru at noko kunne ha hamna der?
Peparkverna, seier eg nølande.
Peparkverna? spør han.
Ja, svarer eg.
Kva skjedde med ho? spør han.
Ho ramla ned frå kjøkkenskapet og trefte skåla med eggerøra, seier eg. Eg skulle rydde ho bort, men så mista eg ho ut av hendene, legg eg til.
Og kva skjedde då? spør han.
Ho flaug i lufta, trefte skåla på kjøkkenbenken, men hamna ikkje i sjølve skåla, ho berre slo skåla ganske hardt, så fór ho vidare og ned på golvet, seier eg.
Var det ei peparkvern av tre? spør han.
Nei, ho var av glas med plast på toppen, svarer eg.
Blei kverna knust? spør han.
Nei, trur ikkje det, svarer eg.
Blei skåla med eggerøra knust? spør han.
Det var det eg trudde, svarer eg. Det var mistanken min, legg eg til og blir stille, eg ser på han, og han ser interessert på meg før han til slutt lener seg tilbake:
Fortel meg kva du trudde at kunne ha skjedd, seier han.
Nok ein pause heng over oss, og no er det min tur til å sjå på han, før eg til slutt begynner å fortelje:
Eg trudde at peparkverna knuste skåla, så eg leita etter ujamnskapar i kanten, eg tok ho heilt opptil auga mine og studerte ho på nært hald, men det såg ikkje ut til at skåla var knust. Så sjekka eg kanten med fingeren, eg førte peikefingeren langs heile kanten, eg gjorde det fleire gongar, kanten kjentest heil og fin.
Eg såg oppi skåla og ned i eggerøra som var der, ho bobla stille medan eg prøvde å finne glasbitar i tilfelle skåla var knust likevel, men der var det ikkje noko å sjå, eg hadde jo alt vispa dei egga, det var berre bobler og eggeskum, og glasbitane kunne ha gøymt seg der ein stad, eg kunne ikkje vere sikker, så prøvde eg å tenke at viss kanten er jamn, då blei sikkert ikkje skåla knust, og eg blei rolegare og tenkte at eg trygt kunne steike eggerøra, så kom eg på at også peparkverna var av glas, og at ho kunne ha blitt knust idet ho trefte skåla på vegen ned, så eg tok peparkverna mellom hendene igjen og begynte febrilsk å leite etter ujamnskapar også der, eg førte fingrane mine rundt ho, fram og tilbake, og medan skåla var av kvit porselen, var peparkverna av gjennomsiktig glas, og om ho blei knust og nokre glasbitar fall ned i eggerøra, hadde det vore mykje vanskelegare å sjå dei enn bitar av kvitt porselen, og eg begynte å røre i den skummande væska med ein gaffel og prøvde å sjå om noko låg i botnen av skåla, men eg klarte ikkje å sjå noko, så tenkte eg at viss eg steiker det og et det, kjem glasbitane som kanskje ligg der, til å hamne i munnen min, så i strupen min, og så kjem dei seg ned i matrøyret og gjer eit kutt heilt nedst i røyret, så får eg ei indre bløding som eg ikkje merkar med ein gong, og dagen etter står eg ved kiosken og betaler for kaffien min, og idet eg tar fram bankkortet, kjenner eg ei akutt smerte, eg mistar kortet og fell ned på golvet, og sjølv om kioskmannen ringer ambulansen med ein gong han høyrer meg rope i smerte, brukar helsepersonalet på det nærmaste sjukehuset masse tid på å finne den vesle glasbiten inni meg, og før dei finn han, er tida mi ute, organa mine har alt drukna i sitt eige blod, mitt blod, og eg sjølv har drukna.
Det siste måltidet mitt heime åt eg ikkje noko av, seier eg til slutt.