Her kan du lese nyskrivne tekster frå tidlegare elevar ved Forfattarskulen for skrivande med minoritetserfaring og tankar dei har om skriving, lesing og året ved skriveskulen. Skulen er eit samarbeid mellom Minotenk og Det Norske Samlaget. Blir du nysgjerrig? Du kan lese meir om Forfattarskulen her. Skulen har søknadsfrist i november 2025. Viss du har spørsmål, så kontakt leiar Therese Tungen på t.tungen@samlaget.no.
Denne gongen får du møte Roxana Thuestad.
Kven er du, Roxana?
Eg er fødd og oppvaksen i Romania i ein arbeidarklassefamilie. Det har vore vanskeleg for meg å finna identiteten min, og dette har gitt næring til eit ønske om å bli kjent med andre kulturar og utforska andre perspektiv å sjå livet frå. Derfor liker eg å kalla meg for ein verdsborgar. Eg har budd i Noreg i snart 12 år, og har bygd for meg sjølv ein stad eg kallar heime, mi eiga boble, og stortrivst her. I Noreg, i tillegg til å vera ein innvandrar, blir eg sett på som ei brun kvinne. Eg finn tilhøyrsle i den mangfaldige gruppa ein kallar minoritetskvinner. Samvær med andre minoritetskvinner og å lesa litteratur om opplevingane til marginaliserte grupper har bidrege til at eg har funne meg sjølv.
Eg liker aktivitetar i naturen: å gå tur, kikka på fuglar, plukka ramsløk om våren og laga ramsløkdumplings, å plukka sopp om sommaren og hausten og laga blings med sopp, kvitløk og persille. Elles elskar eg «bed rotting» og ei god bok.
Kva slags tekst er det du har skrive?
Eg skriv om trauma mine forårsaka av klassediskriminering og rasisme, av misogyni og sexisme, om kva det betyr å vera ei rasifisert kvinne. Og så skriv eg om mat.
Kanskje eit vanskeleg spørsmål, men kvifor skriv du?
Eg skriv fordi eg ikkje ser meg sjølv i samfunnet, eg skriv som ei form for terapi og fordi eg har lyst til å vera fri og provoserande gjennom skrivinga mi. Eg skriv fordi eg vil utøva livsverdiane mine utan å føla at dei krenkjer andre. Eg skriv fordi eg vil bidra til samfunnet, og fordi eg vil at samfunnet skal akseptera meg, og ikkje berre tolerera meg. Eg skriv fordi eg avviser at eg må vera glad for det eg har. Eg skriv fordi verda har sletta historia til familien min. Eg skriv fordi behovet folk har for å bli distrahert og underhaldne, skremmer meg.
Og kva liker du å lese?
Eg liker å lesa bøker som hjelper meg forstå verda betre, bøker om mat og manga. No held eg på med antologien This Bridge Called My Back: Writings by Radical Women of Color, Stolthet og fordom av Jane Austen og Samin Nosrat sin Salt, Fat, Acid, Heat: Mastering the Elements of Good Cooking.
Er det noko ved Forfattarskulen du vil trekke fram som spesielt lærerikt for deg?
Ein viktig ting som denne skulen har lært meg, har vore å stola på meg sjølv og bodskapen som eg vil formidla.
Eg er alt eg er fordi mannen min er norsk
Eg flytta til Noreg fordi den norske mannen min betalte for det.
Eg snakkar godt norsk fordi mannen min er norsk.
Eg snakkar utan Dracula-aksent fordi mannen min er norsk.
Eg høyrer på rockemusikk fordi mannen min er norsk.
Eg liker rømmegraut fordi mannen min er norsk.
Eg les bøker fordi mannen min er norsk.
Eg er ikkje konservativ og ikkje eingong religiøs, fordi mannen min er norsk.
Eg er ikkje som dei andre immigrantane, fordi mannen min er norsk.
Eg tenkjer, altså mannen min er norsk.
Eg er ei overseksualisert golddigging austeuropeisk dame fordi rasen min ikkje er norsk og feminist.
Å eta er ein kunst, og eg gjer det usedvanleg bra
Eg elskar mat. Eg er fødd i Romania, ein matkultur basert på langsam mat, som gryter med sesongens grønsaker, bors¹, sylta grønsaker og mykje, mykje kjøtt: tochitura², piftie³ og răcituri⁴, grilla eller røykt. «Kjøtt er mi favorittgrønsak» er eit kjent rumensk uttrykk. Høgtidene består rett og slett av store matgilde. Kvinnene i huset bruker opptil fleire dagar på å laga alle dei ulike matrettane, deretter fester dei saman med familie og vennar. Mora mi er suveren på kjøkkenet. Eg hugsar at ho brukte to dagar berre på å laga Alba ca zapada, «Snøkvit-kake», ei sitronlangpannekake. Det tar éin dag å få i stand dei ulike laga, og éin dag å laga krem og montera. I løpet av dei to dagane utviklar smakane seg til ein perfekt balanse mellom søtt og syrleg.
Eg veit lite om historia til min eigen familie. Kanskje er det derfor mat er så forlokkande og viktig for meg, fordi maten gjerne kjem med ei personleg historie. Kanskje er det derfor eg liker å tenkja på korleis folk laga mat frå botnen av før i tida. Mat er utan tvil den beste delen av ein kultur. Når eg blir kjent med ein annan matkultur, gjer det trongen etter å vita meir om historia til min eigen familie litt mindre. For oss, folk prega av eit liv med forskyvingar, psykiske og/eller fysiske, har mat makta til å skapa og halda ved like identitet og historie. Eg har full kontroll over matminnet mitt. Eg vel kvar eg skal reisa, når eg skal reisa, og kva eg skal eta. Eg får lov til å oppleva gastronomiar, smaka dei og å lesa om dei spennande historiene som ligg bak. Dette er ein tradisjon som eg byrja med min kjære, Henrik. Me hadde begge vanskeleg for å finna vår plass i samfunnet.
Ein gong drog me til Taipei, hovudstaden i Taiwan, og åt xiao long bao. Xiao long bao er suppe-dumplings som først vart laga i 1950-åra av ein kinesisk immigrant i Taiwan, Yang Bing-yi, som ikkje brukte noka oppskrift. Etterpå trena hen ein heil generasjon kokkar, som sidan populariserte retten i heile verda. Ein kinesisk kokk løfta gatemat til Michelin-stjernenivå, på same måte som Henrik og eg løftar livet til kvarandre, og saman er me lykkelegare no enn me nokosinne har vore.
Eg elskar å eta, men det har ikkje alltid vore sånn. Måltida var ikkje så enkle då eg var barn. I ein variert matkultur kan det vera utfordrande for ungar å eta alt foreldra tilbyr. Dei kan enda med å nekta å eta, som ein måte å ha kontroll på. Og på same måte kan foreldre bruka mat for å gi seg sjølv ei kjensle av kontroll over barna, kontroll som dei kanskje manglar elles i samfunnet.
Romania er eit arkaisk samfunn basert på gammaldagse kjønnsroller, og det er forventa at kvinnene skal stå for maten. Mora mi er verdas flinkaste til å laga alt mogleg, frå enkel til forseggjord mat. Men ho lærte ikkje meg å laga mat, samtidig som ho var skuffa over maten eg prøvde å laga. «Skam deg! Kva skal folk tenkja om deg?» kjefta ho. Kjøkkenet vart for lite for mora mi og meg, eg var i vegen heile tida. Er det berre tilfeldig at kompleksiteten til ein gastronomi er omvendt proporsjonal med forelderen sitt tolmod? Førespurnadane mine om å læra å laga mat skapte mykje irritasjon hos henne, så kvifor har eg så positive assosiasjonar til noko som har ført til så mykje skam hos meg?
Mor kjem frå landsbygda. Mormora mi var veldig dårleg til å laga mat, så mor måtte læra det på eiga hand. Eg kan ikkje hugsa at eg nokon gong såg mor laga noko så enkelt som eit smørbrød med ost og skinke. Ho elska å eta heimelaga mat, same kor trøytt ho var etter jobb. Det var ein måte for henne å pleia og ta vare på seg sjølv på, i eit samfunn som viste henne liten nåde.
Mat har nesten alltid ei personleg historie som me kanskje ikkje tenkjer så mykje over. Tenk på favorittrettane dine. Kvifor har du dei ulike rettane i livet ditt? Når åt du dei for første gong? Kven laga dei til deg? Kven åt du saman med? Sørindisk gastronomi har ein spesiell plass i hjartet mitt. Eg vart introdusert for sørindisk mat den første «koronasommaren», ei oppleving som eg delte med Henrik i Bergen, der dette kjøkkenet nesten ikkje finst. Masala dosa er ei pannekake laga av fermentert ris og linser, servert med krydra poteter, mynte og chutney av tamarind. Smaken var mykje meir kompleks enn det eg hadde ete før. Det var ei luksuriøs og perfekt balansert blanding av velsmakande søtt, syrleg og snerpande. Eg et sørindisk mat og smaker tamarind, karriblad, bukkehornkløverfrø, gurkemeie – ingrediensar som eg ikkje kjenner frå oppveksten min.
Mat er smak og lukter, lyst og glede. Det gjer at kjenslene gjærar og hevar seg, og hjernen blir full av serotonin. Kvifor får eg eit rush av glede når eg les gjennom cocktailmenyen på Der Peppern Gror⁵? Korleis kan ein baingan masala eller Gindian Tonic gi meg dette rushet med endorfin? God mat gjer meg varm og lykkeleg på innsida. Mat har makt til å fjerna dei negative tankane som kjem så lett, og gir meg kjensla av at verda er betre, at eg lever her og no. Å eta gir meg tilgang til andre kulturar og andre verder. Det kjennest så naturleg å setja pris på maten eg et, og å ha respekt for dei som lagar han. Me undervurderer makta mat kan ha til å visa fram gode sider hos ein (vond) person.
I den daglege jakta vår på spenning og det ekstraordinære kan det vera vanskeleg å bli imponert av det som er meir beskjedne Å plukka sopp var noko av det som gav meg meir kunnskap om mat og moder jord. Saman med min kjære gjekk eg tur i skogen ein gong på slutten av sommaren, skeptisk til at det var mogleg å finna etande sopp så tidleg. Men eg tok feil, og for første gong plukka me traktkanterell, brunsopp og steinsopp. Heime laga me pizza med creme fraiche, mozarella, basilikum frå vår eigen vindaugskarm og soppen som me hadde plukka sjølv. Det smakte nydeleg. Me snakka om det til alle vennane våre som om me fortalde om vår nyfødde baby. Sopp er vedunderleg. Rundt 80 prosent av moderne planter får vatnet og næringa si frå jorda med hjelp av sopp. Dette er ein symbiose som har eksistert i over 400 millionar år, og som vi reknar med har vore fundamental for utviklinga av liv på land. Eg blir audmjuk når eg tenkjer på at desse organismane har vore så viktige for utviklinga av livet på jorda, og at dei gir så god mat.
Det kan òg vera gøy å smaka mat med dårleg rykte. Å eta durian midt i Hanoi og merka at folk rundt unngår meg fordi dei synest denne frukta luktar søppel, er for eksempel eit underhaldande minne.
Å dekkja bordet, tenna lys og laga mat saman med min kjære gir djup meining. Rundt bordet har me gode samtaler. Me elskar å laga tonkatsu. Det minner oss om reisa vår til Taiwan, og den magiske maten me åt der. Tonkatsu er ein type fritert, japansk svinekam eller -filet. Det er dessutan maten Henrik serverte på pikniken der han fridde til meg. Tonkatsu er ei perfekt blanding av saftig svinekjøtt, søtt, skarpt, reisetrong og gode minne. Velvære i eit måltid, med andre ord.
Matkunst utviklar meg som menneske. Det gir meg høve til å reisa med sansane mine utan å reisa fysisk. Mat kan utløysa vonde minne så vel som minne fulle av entusiasme og kjærleik. Det hjelper meg å tenkja kritisk, forstå kva som er inni meg, og kven som er utanfor meg. Det gir meg i tillegg betre forståing av nyansane av undertrykking av kvinner i heimen, og det er ein måte eg kan gi velvære til vennane mine på. Mat inneheld alltid noko nytt, det nærer meg og lèt meg veksa. Eg drøymer om ei anna verd der sola skin på den blå himmelen medan me alle sit i grøne hagar under valnøttre som kastar skugge over middagsbordet, me et alt me vil, og me har god tid til tankar og inspirerande samtaler.
1. Bors er en syrlig suppe, mer typisk for den østlige delen av Romania, lanskap under navnet Moldova.
2. Tochitura er ein rumensk og moldovsk rett som inneheld svinekjøtt, røykte pølser, ribbe og røykt bacon. Han blir servert med mămăligă, ein slags polenta, og med kokte poteter, posjert egg og ost på toppen.
3. Piftie er ein tradisjonell rumensk rett som består av kjøtt, bein og brusk av svin, kokt i lang tid i ein buljong saman med kvitløk.
4. Racitura er ein rumensk og moldovsk matrett som liknar piftie.
5. Der Peppern Gror er ein restaurant i Oslo.