Christmas by Siri Hustvedt

I must call up the ghost of my child self to remember Christmases past. The house my parents built outside the small town of Northfield, Minnesota, the house they lived in for four decades, the house where my sisters and I grew up was sold after my father died in February of 2004. As I write this, my mother is ninety-six years old, and she is not making Christmas anymore, but when I was a girl, she was its spirit. She spent her first ten years in Mandal, and her memories of her early life and the extended Yuletide celebrations during the dark winter days remain sweet and vivid. She wanted her children to taste the same sweetness. 

The period between December first and December twenty-fourth passed slowly then, as if the unseen deity had expanded time to delay the arrival of Christmas. One by one, secret doors opened on calendars. Vast temporal spaces passed between Sundays when another Advent candle was lit. My mother baked cookies—krumkake, fattigmann, sandkaker, julestjerner, pepperkaker, serinakaker, julestjerner, and delfiakake. She polished silver and copper and brass. She decorated the house. She ironed tablecloths. She hid presents in a closet we were not allowed to open.

My three sisters and I were nearly sick with anticipation for what we already knew by heart. It wasn’t surprise we craved but re-enactment. Christmas was and remains repetition in my family, a holiday jealously guarded as one that is meant to change as little as is humanly possible. Now the celebration happens at my house in Brooklyn, which seems to come upon me more quickly every year. But in my childhood, time moved to another rhythm.

Christmas Eve began in the late afternoon with a service at St. John’s Lutheran Church—heavy coats, scarves, and hats were left on hooks before the family filed into the sanctuary, the parents and four blond girls in matching dresses their mother had sewn for them. Then came the long dull hour of choral mumbling, of sitting and standing, of listening to the minister drone words that always induced in me a vague feeling of guilt, relieved by welcome, familiar hymns, until finally, the organist began the postlude, and the congregation woke from its liturgical trance. Chatter. Laughter. Merry Christmas. Then the drive home in the car, more and less snow out the window, a wide darkening sky, variably frigid temperatures, and excitement traveling from one sister’s body to another’s.

The table’s centerpiece: A miniature mountain cabin, cotton balls for snow, pine tree sprigs for trees, a mirror to play the part of a frozen lake. Nisser at work and play—one on skis, another with a tiny axe and his chopping block, and my favorite, a skater reflected in the glass below. A little world in our world. Tall red candles, crystal angels that shone in the light of the flames from the fireplace where my father burned the largest log he could find in the woodpile beyond the house.

The dinner: pork ribs, boiled potatoes, surkål, tyttebær, carrots and peas and, when my farfar was alive and joined us after church with my farmor, lutefisk, which the rest of us found repugnant (my mother, too, who had never tasted it until she arrived in the States), riskrem for dessert with raspberry sauce, and the coveted almond, which brought a prize of a marzipan pig or chocolate. Years later, my mother confessed she had cheated in the name of justice, placing the nut in the dish of the one she felt needed it most: “Didn’t you ever wonder why I never got the almond?” Alas, we had never wondered. When she stopped cheating, she found it two years in a row. Justice as chance.

Jule Evangelium: Mathew. My father read from an enormous black Norwegian bible with gold accents, the privilege of patriarchy. (No one questioned it.) The same story, exactly the same words, the comfort and the strangeness. The baby God. A Virgin (I had no idea the word designated sexual status.) The animals. The star and the shepherds.

Lighting the candles on the tree.

Dancing and singing around the tree. O Jul med din glede...Jeg er så glad...På låven sitter nissen...

The last candle blown out by one of us, usually my sister Liv because she had the best wind.

Presents. Exclamations. Paper chaos. Ribbons saved.

Cookies. Chocolates. Marzipan.

Bed. Often in new flannel nightgowns. 

When my Jewish husband first witnessed a Minnesota Christmas, he thought he had fallen in with a mad family, a group of adults who acted out childish rituals with a delight that struck him as preposterous. That was before grandchildren were born. I was twenty seven. My youngest sister had turned twenty-one. Both my parents were still in their fifties. But in time he came to love what had seemed nonsensical. After thirty-eight years of marriage to me, he is a full-fledged Christmas enthusiast and the father of a grown up daughter who calls herself a Jewegian.

It is worth asking: What is it that we love? Not one of us is religious, and yet, we cling to these Christmas repetitions forged over time. Beloved people have died. All four sisters have husbands. One husband was added, subtracted, and replaced by another husband. Children have grown older. The Jewegian is taking a spouse of her own. He too has a Jewish father and a gentile mother. Now our time at the Christmas table drags on in conversation because the youngest among us is a knowledgeable teenager and has lost his desperate need to open presents before he explodes with lust.

I do not bake the cookies my mother baked. I haven’t made marzipan for several years. One year I forgot the surkål—to the family’s shock and consternation, even though many of them don’t even like it. Our children haven’t learned all the words to the Norwegian songs, just a few phrases here and there. New York is not Minnesota, and yet, the menu, the almond and prize (sometimes cheated, sometimes not, depending on shifting states of justice), the singing and dancing, the blowing out of the last candle, the opening of presents, the consuming of cookies, chocolate, and various other treats—these do not change. 

“Ritual,” wrote the philosopher Susanne Langer, “begins in motor attitudes, which however personal, are externalized and so made public.” In other words, ritual is a form of bodily performance with and for other people, the meanings of which become shared. What matters is sameness over time for those who are somehow bound as one. My husband, like the anthropologist, was startled when he stumbled over the rites of a foreign tribe—the Norwegian-American family clapping their hands, hopping, waving, and bowing as they sang and circled a pine tree they had brought inside a house and embellished with candles and trinkets. What seems natural to the insider may well look peculiar and exotic to the outsider. We, all of us, should beware of parochialism.

Ritual may be strangling or liberating. There is a balance to be found between the safety of the known and the excitement of the unknown. After all, Nordic Christmas was created from the pagan rites that preceded it. A Christian layer was applied to the winter solstice, the seasonal turn from darkness toward light. The seasons repeat. We repeat. As the years turn from one into the next, strangers become beloveds. The circle widens. Our gestures, words, and songs retrace the gestures, words, and songs of those who have died and of our former selves, the children we were. In Christmas rituals we dance with our ghosts.

Jul av Siri Hustvedt

Omsett av Knut Johansen 

Eg må mane fram spøkelset av meg sjølv som barn for å hugse julene som var. Huset foreldra mine bygde utanfor den vesle byen Northfield i Minnesota, huset der dei budde i fire tiår, huset der søstrene mine og eg voks opp, vart selt etter at far døydde i februar 2004. Som eg skriv dette, er mor nittiseks år gamal, og ho steller ikkje til jul lenger, men da eg var ei lita jente, var ho jula si ånd. Dei ti første åra sine budde ho i Mandal, og minna hennar frå dei første barneåra og dei lange julefeiringane gjennom dei mørke vinterdagane er varme og livaktige. Ho ville at borna hennar skulle få oppleve den same varmen.

Tida mellom første desember og tjuefjerde desember gjekk langsamt den gongen, som om den usette guddommen hadde gjort tida lengre for at jula ikkje skulle kome for fort. Ei etter ei opna hemmelege dører på kalendrane seg. Enorme tidsrom gjekk mellom søndagane da eit nytt adventslys vart tent. Mor bakte julekaker – krumkake, fattigmann, sandkaker, julestjerner, peparkaker, serinakaker og delfiakake. Ho pussa sølv og kopar og messing. Ho pynta til jul. Ho strauk dukar. Ho gøymde gåver i eit skap vi ikkje fekk lov til å opne.

Dei tre søstrene mine og eg vart nesten sjuke av forventing til det vi jo kunne på rams. Det var ikkje overrasking vi trådde etter, men nyoppføring. Jul er og blir gjentaking i min familie, ei høgtid som vert verna svært nøye for at ho skal endre seg så lite som det står i menneskeleg makt. No er det heime hos meg i Brooklyn feiringa skjer, og jula kjem raskare på meg for kvart år. Men i barndommen hadde tida ein annan rytme.

Julekvelden begynte seint på ettermiddagen med gudsteneste i St. John’s Lutheran Church – vinterkåper, skjerf og luer vart hengde på krokar før familien defilerte inn i kyrkjerommet, foreldra og fire lyshåra jenter i eins kjolar som mor deira hadde sydd. Så kom den lange keisame timen med liturgisk mumling, sitting og ståing, lytting til dei einstonige presteorda, som alltid vekte ei vag kjensle av skuld i meg, avløyst av kjende og kjære salmar, inntil organisten sette i med postludiet og kyrkjelyden vakna av den liturgiske transen sin. Prat. Latter. Og jul. Så køyreturen heim i bilen, meir og mindre snø utanfor vindauget, ein vid, mørknande himmel, skiftande låge temperaturar og spenninga som vandra frå kroppen til den eine søstera til den andre.

Borddekorasjonen: Ei tømmerhytte i miniatyr, vattdottar for snø, furukvister for tre, ein spegel som skulle førestille eit tilfrose vatn. Nissar i arbeid og leik – ein på ski, ein annan med ei ørlita øks og hoggestabben sin, og favoritten min, ein skøyteløpar avspegla i glaset under. Ei lita verd i vår verd. Høge raude lys, krystallenglar som skein i lyset frå elden i peisen når far brende den største kubben han kunne finne i vedstabelen bak huset.

Middagen: Juleribbe, kokte poteter, surkål, tyttebær, erter og gulrøter og, da farfar levde og kom til oss etter kyrkjetid i lag med farmor, lutefisk, som vi andre syntest var ekkelt (mor òg, som aldri hadde smakt det før ho kom til Amerika), riskrem til dessert med bringebærsaus, og den ettertrakta mandelen, som utløyste ein premie i form av ein marsipangris eller sjokolade. Mange år etterpå tilstod mor at ho hadde juksa for å gjere rett og skil og lagt mandelen i skåla til den ho følte trong han mest: «Lurte de ikkje på kvifor eg aldri fekk mandelen?» Nei da, vi hadde ikkje lurt på det. Da ho slutta å jukse, fann ho han to år på rad. Rettvise som slump.

Juleevangeliet: Lukas. Far las frå ein enorm svart norsk bibel med gullpreg, patriarken sitt privilegium. (Ingen stussa over det.) Den same historia, nøyaktig dei same orda, trygt og framandt. Barneguden. Ei jomfru (eg hadde inga aning om at ordet stod for seksuell status). Dyra. Stjerna og hyrdingane.

Å tenne lysa på treet.

Å synge og danse kring treet. O jul med din glede … Jeg er så glad … På låven sitter nissen … 

Det siste lyset blåst ut av ein av oss, vanlegvis søstera mi Liv, for ho hadde sterkast pust. 

Gåver. Glade rop. Papirkaos. Silkeband tatt vare på. 

Julekaker. Sjokolade. Marsipan. 

Seng. Ofte i nye flanellnattkjolar. 

Da den jødiske mannen min første gong var vitne til ei Minnesota-jul, trudde han at han hadde kome i lag med ein galen familie, ei gruppe vaksne som utførte barnslege ritual med ein fryd han oppfatta som idiotisk. Det var før barneborna var fødde. Eg var tjuesju. Den yngste søstera mi hadde fylt tjueein. Mor og far var framleis i femtiåra. Men med tida kom han til å elske det som hadde synst meiningslaust. Etter å ha vore gift med meg i trettiåtte år er han ein fullboren juleentusiast og far til ei vaksen dotter som kallar seg sjølv ein Jewegian.

Det er verdt å spørje: Kva er det vi elskar? Ingen av oss er religiøse, og likevel held vi fast ved desse julegjentakingane som er skapte gjennom tida. Kjære menneske har døydd. Alle fire søstrer har menn. Ein mann vart lagd til, trekt ifrå og erstatta av ein annan mann. Born er blitt større. Ho som kallar seg Jewegian, har funne seg sin eigen make. Han òg har ein jødisk far og ei ikkje-jødisk mor. No trekker tida kring julebordet ut med samtale, fordi den yngste blant oss er ein forviten tenåring og har mista sin desperate trong til å opne gåver før han sprekk av forventing.

Eg baker ikkje julekakene mor bakte. Eg har ikkje laga marsipan på fleire år. Eitt år gløymde eg surkålen – familien vart sjokkert og forskrekka, enda mange av dei ikkje eingong liker det. Borna våre har ikkje lært heile teksten til dei norske songane, berre nokre ord her og der. New York er ikkje Minnesota, men likevel endrar det seg ikkje – menyen, mandelen og premien (iblant er det juks med i spelet, iblant ikkje, alt etter skiftande rettvisetilstandar), dansinga og synginga, det siste lyset som vert blåst ut, gåvene som vert opna, julekaker, sjokolade og andre godsaker som vert fortærte.

«Ritual», skreiv filosofen Susanne Langer, «begynner med motoriske positurar, som godt kan vere personlege, men som så vert eksternaliserte og dermed offentlege.» Med andre ord er ritual ei form for kroppsleg framsyning med og for andre menneske, der meininga vert sams. Det avgjerande er det einsarta gjennom tida for dei som på eit eller anna vis er bundne saman til eitt. Mannen min, som antropologen, vart forskrekka da han snubla over ritane til ein framand stamme – den norskamerikanske familien som klappa i hendene, hoppa, vinka og bukka medan dei song og gjekk rundt ei furu dei hadde tatt med inn i eit hus og utstyrt med lys og pynt. Det som synest naturleg for den innvigde, kan godt sjå merkeleg og eksotisk ut for den uinnvigde. Vi bør kvar og ein av oss vare oss for trongsyn.

Ritual kan vere kvelande eller frigjerande. Det må finnast ein balanse mellom tryggleiken ved det kjende og spenninga ved det ukjende. Den nordiske julefeiringa vart trass alt skapt av dei heidenske ritane som kom føre. Eit kristent lag vart lagt på vintersolkverv, den årvisse vendinga frå mørke til lys. Årstidene gjentar seg. Vi gjentar oss. Som åra skifter frå det eine til det andre, vert framande kjærastar. Krinsen vert større. Rørslene, orda og songane våre speglar rørslene, orda og songane til dei som har døydd, og til dei vi var før, borna vi var. I julerituala dansar vi med spøkelsa våre.