Svart himmel

Utdrag frå Eit år med Elena Ferrante. Spaltene frå The Guardian i samling

 29. desember 2018

Som barn likte eg godt uvêrsdagar, og også som vaksen blir eg alltid oppspilt av svart himmel, lyn og torevêr, lyden av brusande vatn, søledammar, lukta av vått stoff. Eg er sjølvsagt veldig glad i godvêrsdagar, men lukta som kjem før regnet, har noko spesielt ved seg. Mor mi kom alltid med tusen formaningar kvar gong eit mogleg regnvêr var i vente, ho var redd eg skulle bli forkjølt, ho kledde på meg så eg nesten blei kvelt, ho bekymra seg for våte føter. Men eg drøymde om at føtene mine skulle hoppe i sølepyttar, eg ville kjenne håret klistre seg til hovudet, dropane som rann ned i auga. Som barn, som ungdom opplevde eg regnet som ein lovnad om eventyr – kroppen som møtte ville krefter, ei tevling med den tunge, truande himmelen. Eg blei ei av dei kvinnene som er svært glad i våren, som gjerne er ute i sola, men som – noko som er sjeldan – elskar hausten og endåtil kulda som kjem med vinteren. Eg har med andre ord aldri bekymra meg for vêret. Varme, hete, vind, regn, snø, kulde, jo meir eg er ute, jo betre. Årstidene har vore tid som spring behageleg i sirkel, som ein oppspilt hund som jagar halen sin. Så, for nokre tiår sidan, begynte eg å lese om klimaendringar fordi eg var nysgjerrig. I byrjinga verka dei som bakstreverske katastrofetankar: auka drivhuseffekt, global oppvarming, stigande havtemperatur, isbrear som smeltar, verdas undergang i horisonten. 

Eg las som eg bruker å lese, av ønske om å forstå og forme eigne meiningar, men også fantasere. Men eg forstod lite, og eg fantaserte lite. Var det mogleg at den avgjerande og endelege skaden på jorda var blant dei tallause skadane menneskeslekta hadde påført henne? Var det mogleg at menneskedyret, dette uendeleg vesle stykket natur, i løpet av den korte historia si skulle ha klart å skape ei irreversibel øydelegging av alt det andre? Som jente hadde eg lært at framsteget var grenselaust, men at eit fåtal naut godt av det, og at det var nok å forandre produksjonsmåtane og forbruksmønsteret, så ville det bli rettferdig. Og det vi lærer som barn, er vanskeleg å korrigere. Derfor fall eg ei stund til ro ved å omfamne tanken om at det alltid hadde vore klimaendringar, og at menneska ikkje hadde mykje med dei siste å gjere. Dumskap. Eg las meir og angra. Og likeins med alle dei som, etter mykje strev, har erobra eit nytt blikk, klarer eg ikkje å tenke på anna, eg gjentar stadig for venner og familie: Havnivået har stige, isen smeltar, drivhusgassane aukar, atmosfæren har blitt oppvarma, og skulda ligg hos oss, skulda ligg i livsførselen og produksjonsmåten som er blitt pålagd oss, endring må til straks. Men framfor alt er den behagelege gleda over årstidene borte. Eg har lenge avskydd desse eviglange somrane, eg fryktar den ustyrlege heten som begynner tidleg og sluttar seint. Og eg blir vettskremd av den svarte himmelen som styrtar ned som ein foss, som gjer vegar til senger av vatn, som gravlegg menneske og gjenstandar i gjørme.