I fjor fekk Martin Ingebrigtsen Bokhandelens forfattarstipend og Hauge-stipendet for dei to første diktbøkene sine. I den nye boka, Ein filleting som døden, snur han steinane i livet sitt og går tett på både depresjon og sjølvmordstankar. Djupast sett er det likevel ei bok om kjærleik og poesi. Vi har tatt ein prat med Martin om prosessen med boka.
Tekst: David Aasen
«eg er like ny som du» tenker den nybakte faren om det vesle barnet sitt i det vakre og undrande opningsdiktet. Dette står i sterk kontrast til dei tekstane som følgjer, og boka skrur seg raskt ned i eit mørke. Dette er verkeleg ei bok fylt med motstridande kjensler.
Ja, det er ein kontrast mellom det første diktet og det som kjem. Då eg skreiv opningsdiktet, kjente eg at det hadde nok energi i seg til å starte noko større, og at eg måtte ri den bølgja, men det som kom, var ikkje meir av det same. Tvert imot kom det noko som ville inn og så tvil om harmonien det skildrar. Etter kvart som boka blei det ho blei, har eg tenkt at resten av tekstane er eit svar på det første diktet. Kva er det eigentleg å bli ny? Då Rilke møter den hovudlause torsoen til Apollo og konkluderer: «Du må endre livet ditt», så har eg alltid kjent at det ligg frykt i den erkjenninga. Og no skjøner eg at ein ikkje kan endre seg om ein ikkje er villig til å konfrontere seg sjølv. Ein må overgi seg sjølv.

Korleis vil du samanlikne dei tre bøkene du har skrive så langt?
Sjølv om det er tre ganske ulike bøker, så har dei blitt skrivne som ei samanhengande rørsle. Dei er auste ut av den same floda og bundne saman av det prosessuelle: Eg har følgt intuisjonen og lytta meg fram undervegs. Ein kan lese det som tre forsøk, tre ulike måtar å gjere det same på. Derfor hentar også bøkene næring frå kvarandre. Då eg skreiv mi første bok, riv av seg ansiktet, så følte eg at ho var god, men eg skjønte ikkje heilt kva som eigentleg låg i henne før eg var djupt inne i Ein filleting som døden. riv av seg ansiktet brukar allegoriar og metaforar for å føle seg fram til kva ho vil seie. Det oppstår ein distanse mellom poeten og dei kjenslene som driv henne framover. Ein filleting som døden er det motsette: Veldig få metaforar. Skildringane er tettare på og abstraherer mindre. Ho prøver å vere så tydeleg som mogleg. Å berre sjå på det stygge. Sette ord på det. Eg tenker på desse bøkene som ein laus trilogi, eller kanskje treeining. Eg trur dei ønsker å bli lesne i samanheng.
Korleis blir det å gi ut denne boka?
Eg er nervøs. Ein del av meg vil ikkje gi henne ut. Eg likte ikkje å jobbe med dikta i henne. Spesielt ikkje dei dikta som handlar om sorga etter at mamma døydde, dei klarer eg ikkje eingong å lese opp. Eg begynner å grine. Men heilt sidan eg skreiv det første diktet, har eg hatt ei tydeleg formulering i tankane: «Nokon der ute har bruk for dette.» Eg har ikkje hatt den kjensla før. Eg veit ikkje om eg får henne igjen. Men det er altså ikkje for min eigen del at boka er skriven. Ho er ikkje avlat, terapi eller sjølvpisking. Det er å legge noko frå seg. Kanskje som ein varde. Men dette, det å legge noko frå seg. Det skjøner eg no at eg har trunge. Med denne utgivinga kan eg bli kjefta på og dømt på feil premissar, noko som blir utriveleg. Men det er greitt. Eg vel å stole på kjensla av at det finst lesarar som faktisk kjem til å ha bruk for denne boka. At ho faktisk kan hjelpe. Eg har gjennom heile livet mitt trunge slike bøker: Brødrene Løvehjerte, Steppeulven, Nedstörtad ängel, Duino-elegiane. Bøker som veks ut av sorg, som har gripe inn i mitt eige vemod, som forhandlar med einsemda der inne. Bøker har trøysta meg og redda livet mitt. Dette er bøkene eg har strekt meg etter med Ein filleting som døden, dei har mint meg om kva litteraturen har betydd for meg, og halde meg frå å vere feig.

Dei ni første dikta tar for seg dei ni første vekene som far. På eit tidspunkt såg det ut som om dette kunne bli heile boka. Kan du fortelje litt om korleis boka blei skriven? Identitetserfaringa som blir skriven fram i opningsdiktet, heng kanskje også saman med skriveprosessen?
Perioden boka omhandlar, var intens. Eg forstår meg sjølv på ein annan måte no enn for to år sidan. Det å få sitt første barn. Det å miste mora si. Det er ikkje noko ein eigentleg forstår før ein har vore gjennom det. Ein oppdagar heilt nye måtar å vere redd på, heilt nye måtar å vere lei seg og aleine på. Men ein forstår noko anna også: at desse nye kjenslene veks ut av erfaringar som alle menneske har til felles. Vi får ungar, vi mistar dei som betyr mest for oss, kjærleik og sorg heng så tett saman, dei formar oss og formar oss om. Ein kan lære så mykje om å vere eit menneske i slike periodar. Dikta kom av seg sjølv. Først tenkte eg at dei kunne bli ei lita, tynn bok. Men dess meir eg jobba med dikta, dess meir følte eg at dei glapp. Og eg følte ikkje at eg kunne skrive dei om, det var viktig at dei likna seg sjølv slik dei oppstod, i den perioden. Då kom behovet for å utdjupe dei tinga eg ikkje fekk utdjupa i desse dikta. Det måtte bli nye dikt. Og midt i dette arbeidet fekk eg førespurnad om å skrive for tidsskrifta Blekk og Prosopopeia, og tekstane eg leverte der, kjentest relevante for boka. Då oppstod innsikta om at boka skreiv seg sjølv undervegs, og eg skulle halde fram med å skrive henne ut. Den sommaren hadde eg vore ekstremt deprimert og skreiv ikkje mykje. Då hausten kom, lausna det, eg tok fatt på skrivinga igjen. Og så heilt plutseleg døydde mora mi – og då det skjedde, så var eg allereie i ein slags skrivemodus og ei form som berre tok imot det som kom. Og det kom jævla mykje: opplevingar, tankar og kjensler som omsette seg sjølv i meir eller mindre ferdig forma dikt. Intensiteten i kor hyppig teksten melde seg, følgde intensiteten i livet. Eitt dikt i veka då dottera mi blei fødd. Då mamma døydde, skjedde det noko med tidsoppfatninga mi, om kor langt døgnet er, kor lang tid det tar å komme seg gjennom det. Tidvis skreiv eg fleire dikt kvar dag. Ikkje nødvendigvis gode dikt, men ferdige dikt. Rå og tydelege. Personleg gjekk eg ned for teljing. Eg hadde vanskeleg for å gjere dei praktiske tinga ein er nøydd til å gjere som far, arbeidstakar, son og einearving. Men eg klarte å skrive. Og i skrivinga såg eg klart at stien blei til føre meg. Ein filleting som døden er ei bok med ulike teksturar, nokre dikt verkar gjennomarbeidde, andre rå, ulik djupn, dei forsøker å peile seg inn på ulike nivå av livserfaring. Boka kunne ikkje vore annleis, og samtidig så var ho eigentleg heilt tilfeldig. Ho var ikkje planlagd, samtidig er ho konsekvent. Plottet er til og med føreseieleg. Om eg i dag hadde bestemt meg for å følgje den same metoden i dei neste to åra, så ville boka blitt heilt annleis. Og på ein måte heilt lik. Samtidig er det verkeleg det siste eg kunne finne på å gjere.

Korleis har det vore for deg å skrive fram hendingar og kjensler med så liten distanse? Kan vi kalle dette autofiksjon?
Det har vore utfordrande fordi arbeidet fordrar eit omsyn til andre. Ein ting er å skrive om seg sjølv, ein annan er når venner og familie blir røska med. Instinktet har vore å vere hardhendt med meg sjølv. Men eg lever jo ikkje i eit vakuum. Eg er ikkje berre min eigen person. Det er jo eigentleg på ein måte innsikta heile prosjektet konkluderer med. Så ein del av prosjektet må då også bli å faktisk sette ei grense. Samtidig så må jo lesaren ha to ting i hovudet samtidig: Ja, dette er oppriktig. Og ja, dette er dikting. Boka er jo autofiktiv, men eg er likevel skeptisk til å svare ja på spørsmålet. Eg synest det ville vere å love noko eg ikkje eigentleg er interessert i å halde. Eg føretrekker heilt klart omgrepet «autofiksjon» framfor «verkelegheitslitteratur», som er eit forferdeleg løgnaktig omgrep, men eg er likevel grunnleggande skeptisk til å gjere «autofiksjon» om til ein sjanger.
For meg er det alltid eit skarpt skilje mellom liv og litteratur. Ein lesar får ikkje tilgang på meg gjennom å lese dette. Det er ein tekst. Delar av meg har vore grunnlag for verket, men det er ikkje meg. Eller for å seie det i klartekst: Eg lyg i denne boka. Eg kjem ikkje til å fortelje kva som er løgn. Det er ikkje viktig, fordi alt som står i boka, likevel er sant. Som med alle andre skjønnlitterære tekstar: Det einaste lesaren kan håpe på å få tilgang på, er seg sjølv.
Når du har tatt imot dei dikta som har komme til deg undervegs, har det bydd på overraskingar? For deg som forfattar og menneske?
Ja, eg er blitt overraska fleire gongar. Over kor lett det var å skrive om vanskelege minne og kjensler når eg først var i gang. Og kor djupt eg var i stand til å komme, utan å føle motstand. Det har vore positivt overraskande. Då eg skreiv riv av seg ansiktet, hadde eg ein idé om at det å vere kunstnar var ein bevegelse mot stadig større fridom. Og no er det ei overraskande erkjenning av at det var riktig. No er eg ganske fri som kunstnar. Eg har lært meg å gi faen i veldig mykje undervegs. Og i det ligg det fridom. Det er no viktigare for meg å vere ein god pappa enn ein god poet, samtidig er det ufråvikeleg sånn at pappaen til dottera mi er poet, på godt og vondt. Det er ting i denne boka eg ikkje vil ho skal lese. Som eg ikkje vil at folk i hennar liv skal lese. Samtidig er det ikkje eit alternativ for meg å ikkje skrive det. Og eg må stå for det. Både overfor framande og mine næraste. Så denne fridomen som eg jublar for og legg krav på, han gjer ikkje ting enklare. Eg føler meg mindre halden tilbake, men samtidig meir ansvarleg.
Martin Ingebrigtsen: Ein filleting som døden
Gjennom dikt, essay og notatbokskisser skildrar Martin Ingebrigtsen det å bli far, å miste ei mor og å leve med depresjon. Boka er direkte og overskotsprega, og går sjokkerande tett på når forfattaren snur steinane i livet sitt. Vi får innblikk i ein kvardag som rommar fødsel og død, poesi og magi, familieliv og skriving. Ein filleting som døden skapar med sitt skremmande mørke og sin ærlege stil eit driv og ein energi som utmerker seg litterært, samtidig som dikta opnar rom for gjenkjenning og refleksjon. Djupast sett er det likevel ei bok om det som gjer at ein held ut: kjærleik og poesi.
KJØP boka