Stille natt

Ragnar Hovland i litterær storform ... Med «Stille natt» har han, i alle fall etter mi meining, levert ein av dei beste romanane sine nokosinne. Kanskje den aller beste.

Under det hele duver en sorg, noe uforløst og uuttalt. Mellom de kvikke bemerkningene og treffsikre formuleringene tyter det fram en taushet større enn teksten kan bære. Den er ikke tematisert eller forløst. Men den roper mellom linjene og gjaller i de lakoniske kommentarene. Overskuddet i teksten ligger nettopp her. I de brå kastene, den muntert triste tonen, den treffsikre ironien ... Det er så en kan gråte så vakkert og trist og fint det er – og så tatt på kornet i Hovlands tekst. Det er heretter umulig å tenke seg en kjøretur på Vestlandet uten Hovland-tonen i baksetet ... Og aller bakerst, bak alle blåner, synger Eilas Blix. En strofe av ham setter tonen før fortellingen begynner, og jammen er ikke kveldssalmen Dagsens auge sloknar ut sitert i sin helhet, sugende vakker mens far og sønn synger sammen i en vemodig nattetime. Kanskje er det dette romanen handler om til syvende og sist; det som ble borte da tonen ble en annen. Men som fortsatt lever som et ekko i stuene, langs fjordene og i sjelen.

Oppslukande ... Ein betre Hovland-roman enn Stille natt har eg ikkje lese.

Familiefortellingen i Ragnar Hovlands nye roman er langt mer rørende sann enn de aller fleste av romanene den parodierer ... Å lese Ragnar Hovland er å lære seg å manøvrere mellom disse tre nivåene: dyp følsomhet skjult bak humor; dyp følsomhet punktert av humor (det har i alle fall engelskmennene et ord for: comic relief); og til sist, en sjelden gang, sorgen alene - desto mer gripende fordi kontrasten til alt rundt er så stor. Det er en krevende litterær balansekunst, men når den lykkes er gevinsten stor. Som i lange partier av Hovlands siste roman, «Stille natt»: en løs og upretensiøs (men likevel klok og komplisert) fortelling om en aldrende forfatter som ikke får skrive, om biter av en fortid som ikke vil gi slipp, og om selve Veien Hjem, på samme tid mulig og umulig … Hver eneste Hovland-roman handler grovt sett om «ein gut som er forlaten av foreldra og som sørgjer», har forfatterkollega Brit Bildøen en gang sagt. Det gjelder også «Stille natt» - hvis en tar høyde for at familieplotet denne gangen også involverer fire brødre, en ekskone og en ufødt sønn, og at de alle sammen skifter på å forlate hverandre. Bak truer alderdommen, selve dødens mørke - med et forlokkende nærvær som tidvis løfter romanen mot helt store høyder.