Denne artikkelen vart først publisert som etterord til gjendiktninga av Amerikanske sonettar til min fortidige og framtidige snikmordar av Terrance Hayes. 

DIKTENE TIL TERRENCE HAYES har mye til felles med Rhythm and Poetry. I likhet med utøvere av denne sjangeren, også kalt rap, evner han å pakke ord og setninger fulle med flere betydninger og presser mot språkets etablerte normerte grenser. Med glimt i øyet det ene øyeblikket og med raust raseri i det neste mestrer han det «odiøses estetikk». Dette er når noe som ellers ville vært vanskelig å begripe eller bevitne, blir gjort så vakkert at en ikke evner å se vekk. Estetikken gjør det vanskelig å ignorere til tross for smerten, det frastøtende og tidvis groteske. Erfaringen til svarte og afrikanere har i over fem hundre år vært en erfaring med å bli meldt ut og holdt utenfor, utenfor det menneskelige, det autonome, det språklige, det som får lov til å vedvare. For mine afroamerikanske og karibiske oldeforeldre var det skrevne ord forbudt, straffet med døden. Våre kropper ble dansende og aurale monumenter. Vår arkitektur er å finne i rytmene, i måten språket utfordres, omskapes og presser imot konvensjonene på. Den svarte virkeligheten og kroppspolitikken kan sies å være en eksistens preget av elastisitet. I Terrance Hayes dikt er dette merkbart i en språklig og kontekstuell elastisitet. 

I afrikansk diasporakultur hylles ordsmeder for sin evne til å koreografere vår eksistens, Hayes danser våre historier i svart over hvite sider. Ordene fyller rom som før var tomme og blanke, hvite, blekede og behandlede. Tomrom som er så langt fra ferdig utfylte eller meningsfulle uten  svarthetens eksistens. Det sies at det går troll i ord, og derfor undergraves ofte språkproduksjonen til de undertrykte. Terrance Hayes ordtrolleri vibrerer med en bundet kraft som søker å sprenge ut fra sidene. De resonnerer, slår og skaper ekko dypt i min identitet. Kanskje fordi de runger så veldig alene her i Norge. For aldri fanst det noko hysteri for svarte menn ... for dem som, lik meg, har sigarettmerker på ryggen, som måtte gå tidlig av nattbussen og spasere i vinterkulden klokken 4 på natten for å unngå nynazister i fullt naziutstyr. Hvis det hadde vært et hysteri for svarte menn da vi hevet vår stemme i smerte på nittitallet, ville vår bror Benjamin Hermansen, født i samme år som meg og drept av dem som plaget mine ungdomsår, fremdeles vært i live. Ordene til Hayes runger ekstra høyt i det tomrommet som finnes der andres stemmer har blitt kvalt med en pute som presser mot luftrøret, en fot på hånden som holder pennen, og rockekonserter mot rasisme som overdøver enhver melaninrik ytring. 

Jeg har nå lest Hayes på både engelsk og norsk. Der jeg på engelsk er vant med koordinatene og kjenner terrenget, var jeg ikke forberedt på effekten av å lese ham i ny drakt. Gjendiktningen brakte det helt hjem, der jeg ikke hadde noe forsvar, der det ukjente og uvante lot ordene binde seg til mine minner, erfaringer, bein og marg. Jeg vet enda ikke om det er en balsam på en flis jeg ikke visste jeg hadde, eller som når noen masserer deg fordi du tror du har vondt i venstre skulder, bare for å finne ut at høyre skulder faktisk var så vond at den var bedøvet, jo mer den masseres og vekkes til live, jo mer bevisst blir en på smerten. For å sitere Camara Lundestad Joof så snakker jeg om svarte erfaringer på norsk jord hele tiden. Men aldri opplever jeg å bli massert for dette. Hayes knar på muskler som er støle, utslitte og harde etter mange år med overanstrengelse. Hvordan skal man tøye ut etter å ha måttet møte opp på Dagsnytt 18 for å forklare at melaninrike verken er personlig dypt såret eller ønsker å kansellere Farmen fordi en ku har blitt kalt neger? Nok en gang å forklare at neger ikke er et ord vi ønsker at skal brukes om oss. At det er fint at en 50-åring som har levd gjennom apartheid og borgerrettighetsbevegelsen, evner å reflektere over ordets manglende nøytralitet, dog med betydelig hjelp fra  en 13-åring godt preget av evolusjonens velsignelse. Hvordan tøyer man ut etter det? Hayes hjelper kanskje ikke med å tøye, men ordene hans bidrar til å skifte luften, gi oksygen, motvirke en klaustrofobi og redselen for åpen himmel. Å være en minoritet er å lide av begge disse fobiene samtidig. Å være dønn alene i en ørken uten ly, samtidig som en er tvunget til å reise i en liten boks. Men aldri fanst det noko hysteri for svarte menn ... 

«Keeping it real» er et sentralt element i mye afrikansk diasporakunst, selv der det dreier seg om futurisme og undring. Nina Simone, Toni Morrison, Gil Scot Heron og moderne R.A.P.-artister resonnerer alle gjennom Terrance Hayes poetiske verk, der han fornyer sonetten i en drakt som omformer og lader den med en underminerende kraft som treffer like mykt og hardt som frosset vann. Men frosset vann kan få betong til å sprekke, og med dette er forsteinede diktningsstrukturer og norsk identitet i språk og representasjon kanskje sprukket nok til at melaninrike blomster kan finne feste og pryde veggene med sin prakt og duft. 

Kanskje vil det nå finnes et lite hysteri for svarte menn – som leser dikt med egen stemme.