Lyset frå fars ansikt: refleksjonar ved livets slutt

"I ei bok med mykje varme og klokskap set forfattaren ord på kjensler mange vil kjenne seg att i."

"[Sørbø] skriv personleg og like fullt allmenngjort om den slagramma faren som døyr etter eit par år på sjukeheim. Den røyndomsnære og konkrete skildringa av erfaringa med det å miste ein far, blir avløyst av essayistiske passasjar om problem knytt til alderdom, generasjonsfasar, pliktetikk, kommunikasjonsgrenser, omsorg og menneskeverd. Her er innslag av dikt, og referansar til litteratur, musikk og filosofi som katalysator for stemning og idé. Samstundes er det heile ei skildring av eit Vestland prega av sober livsførsel og pietistisk kristendom, plassert i rogalandsk kystbygdlandskap, Sørbø sine eigne heimtrakter."

"Jan Inge Sørbø setter fint ord på hvordan det eksistensielle og det praktiske, eller hverdagslige, blir vinklet samme når man konfronteres med døden [...] Sørbøs tekst er er løst organisert rundt fortellingen om den siste tiden til faren, som døde i 2004, men hever seg til et mer allment nivå gjennom de mange essayistiske passasjene. Ved hjelp av tenkere som Foucault, Kant, Habermas og Løgstrup gir Sørbø produktive beskrivelser av eldre som samfunnsgruppe og forholdet mellom voksne barn og gamle foreldre."

Når kjære foreldre tek farvel

"Først og fremst er det en varm bok, dernest myk – og likevel: Den stiller ubehagelige spørsmål. Lest riktig, vil den gi et ubehag – men la det ikke forveksles med dårlig samvittighet. Han spør mer enn han svarer, og spørsmål kan – det vet vi jo – være vel så opplysende som selve svaret [...] Det er en bok som handler om forsvinning og død. Men klangen er av liv, det skal være sagt."