Indianarar

"Språket er enkelt, solid og velformet. Hjemås skaper gode, diskrete og noen ganger overraskende bilder. Enkelte ganger er ordene så virkningsfulle at de lyser som små fyrtårn langt utover boksidene."

"Uansett hva Hjemås retter søkelyset mot i disse tekstene, hvor lite eller hvor viktig, lyses det opp og utvides til en panoramautsikt. En omvendt utsikt, et vidt blikk innover ... Høydepunktene er mange. Samlingen som helhet har i det hele tatt få svake punkt. Den er variert, repeterende, morsom, trist, søkende, passiv - komplisert og enkel ... Rytmen i de enkelte novellene, og mellom novellene, er som oftest arrangert med glimrende presisjon."

"Tittelnovella Indianarar er svært god og maktar å kombinere kjensler frå tidleg oppvekst med leik og moro med eit begynnande vaksenliv utan større meining ... medan ei kort og pregnant tekst som A.P. nærast er ei blanding av novelle og essay og er så dyktig gjennomført at ho løfter seg over det meste i samlinga."

"Indianarar har en original komposisjon i måten samlingens grunntema, lengsel, kommer til uttrykk ... Historiene beriker hverandre gjensidig og er med på å gjøre boken helstøpt og leseverdig."

"Rune F. Hjemås har skrive ei flott novellesamling som hoppar att og fram i dei siste par tiåra, og han får 90-åra til å verke fjerne jamvel for slike som meg, som ikkje har merka at dei er omme. Det er godt gjort. Men Hjemås er ingen nostalgikar, han nyttar berre det han har av røynsler og observasjonar, og han gjer det godt ... Indianarar er ei vellukka bok."

"Rune F. Hjemås' nye novellesamling lukter av fallende snø og blinkende stjerner ... og det er ingenting å si på det tematiske spennet ... Språket er konsist og med en tilforlatelig, humoristisk tone, med oppfinnsomme bilder og stor detaljrikdom, og innsikt ... Jeg vil anbefale denne, neste gang noen spør."

"Hjemås namedropper Joy Division i en av tekstene og det er det god grunn til: Ikke bare skrev Ian Curtis noen av rockehistoriens beste tekster, Joy Divisions sanger inneholdt nesten alltid de mørke novellenes melankoli. Og Hjemås er snarere hjemme der enn i den bittersøtheten (Postgirobygget?) som omslagsteksten kan gi inntrykk av."

"Plutselig sitter du der med tårer i øynene, eller et smil om munnen, smått overveldet av å være tatt på kornet. På et vis, avslørt som en hvemsomhelst. Tonen er helhetlig boka igjennom, og ved veis ende kan en ikke tenke annet enn at det hele er typisk Rune F. Hjemås. En tanke som ikke nødvendigvis slår en ved utgangen av noens andreutgivelse."