I debutboka skriv Kirketeig fram eit poetisk landskap som dreier rundt ei tapserfaring, kor både konkrete og metafysiske spørsmål knytte til døden, naturen, kroppen, tru og ikkje-tru, blir utforska gjennom eit språkleg arbeid. Språket si manglande evne til å gripe det tapte blir spegla i det stadige arbeidet med dei same grunnbileta og omgrepa.
