Skjønnlitteratur
Eit spor til endes: roman
«Med fortellingen om Torsteins jakttur har Tore Kvæven skrevet seg inn blant de beste i nordisk litteratur. [Han] har aldri skrevet bedre enn i 'Eit spor til endes'.»
— Adresseavisen
Faren tar han med på jakt innpå heiene, der finst rype og rein som kan gi mat og inntekter. Saman med den yngre broren Ådne tar han også del i den daglege gardsdrifta, med å henta høy frå løene, vedhogst og dyrestell.
På nabogarden bur Theoline, ho er eit halvt år yngre enn Torstein. Ho er kvikk og uredd og hoppar like langt som gutane på ski. Ho er den beste vennen han har, men no ligg barndommen bak dei, og mangt er i endring.
Då den vide fjellheimen kring Helleren byrjar å krevja meir enn han gir, må Torstein finna sin eigen veg. Ut i vinterens øydemarker, eit spor han følgjer.
Sagt om boka
«Medrivende, intenst og poetisk om en ung gutts kamp for å finne sin vei. ... 'Eit spor til endes'» har blitt en vakker og hard roman om å bli voksen før tiden, om å miste dem man er glad i, og om den sterke trangen til å bevare noe etter dem og også selv etterlate seg et varig spor.»
— Stavanger Aftenblad
«Tore Kvæven har skrevet en intens, værbitt og barsk skildring av tilværelsen som norsk fjellbonde på slutten av 1800-tallet. Naturen slik vi møter den i 'Eit spor til endes' er sublim i klassisk forstand, like fryktinngytende som den er slående vakker, ladet med bibelske motiver og førkristen folketro. ... Nattemørket er så inni hampen mørkt, og Kvæven skildrer den sviende norske vinterkulden med en hallusinatorisk intensitet ...»
— DN
«Tore Kvæven skildrar dagleglivet på ein gard for over hundre år sidan på detaljert vis, nesten som han skulle ha vore med på det sjølv.»
— NRK
«Sjelden har beskrivelser av snø og is stukket dypere. Kvæven beskriver snøfonnene så temperaturen dropper i rommet. ... I Eit spor til endes tripper ord og vendinger så gullende rene, som et kull nyklekte fjellryper. Ord som daler ned som snøfnugg i panneluggen, smelter og trekker inn. Friskt, nytt og tidløst på samme tid. Kan det være at et språk strippet for anglisismer og uthulte vendinger pipler lengre inn enn våre avmålte danske bokmålsstrukturer? ... For som hovedpersonen fanger ryper i snarene, fanger Kvæven leserne. Eit spor til endes er som en dannelsesreise i villmarka. Den er tidløs, lettlest og etterlater spor som kanskje ikke varer evig, men neppe fyker igjen med det første.»
— BOK365






