Alle skrivebordsskuffe-lyrikarar - og dei finst det mange av - kan også kjenne seg att i og humre seg gjennom denne diktsamlinga. Finn Øglænd utviklar stadig sine originale og overraskande metapoetiske refleksjonar. årets bok er ei vidareføring av Hjartets protokollar (2000) og Poesi er for desperados (2001).
TIL DEN EINE LESAREN SOM KOM FOR Å H?ØYRE MEG PÅ STING Ho har lese dei tretten diktbøkene mine og trur eg er einsam.
Ho trur eg kunne hatt bruk for henne. Kanskje har ho rett.
Kanskje det er det det går ut på. Kanskje det er for henne eg har skrive desse tretten diktbøkene.
Kanskje vi kunne blitt lykkelege saman, iallfall nesten lykkelege.
Men det kjem aldri til å skje, og ho veit det.
Neste gong legg eg diktboka mi i postkassa hennar.
Så sparar ho dei pengane.
