Om boka
Sitat frå melding
«Boken … forteller på en veldig god om hvordan det er å komme hit som fremmed. Om hvor vanskelig det er å bli skikkelig integrert, og hvor ensomt det kan være. Den er vel verdt å lese."
Hilde Øvrebekk, Stavanger Aftenblad
«Ahmed tar til orde for en integreringspolitikk som legger mer vekt på å inkludere, og viser hvor ødeleggende ensomhet og utenforskap er. [...] som et ledd i inkluderingen mener Ahmed at Norge må stille krav og være tydeligere på hva som er rett og galt. Å passe på hverandre, er også å inkludere. [...] Ahmeds historie og hennes politiske argumenter føyer seg inn i rekken som et lite stykke svært god litteratur. Som leser blir man trukket inn i en annens liv, og man sitter igjen med et nytt syn på verden, med tanker om hvordan vi kan støtte bedre opp om hverandre, enn det vi gjør i dag. Det er et tema vi bør diskutere oftere, og Ahmeds bok er et bra sted å begynne.»
Janne Bjørgan, Bergens Arbeiderblad
«Monas stemme er ganske unik, samtidig som den er balansert, og det er det et stort behov for i innvandringsdebatten»
Mina Bai, Klassekampen
«De fleste, spesielt toppkommentatorer, har mye å lære av Ahmed, om alt fra somalisk kultur og klaner til diasporaliv og dobbeltliv i Norge.»
Runa Fjellanger, Universitas
«Samma erfarenheter beskriver Mona Ibrahim Ahmed i den djupt gripande norska essän Brev till Noreg (i samarbete med Hilde Sandvik, Samlaget 2018).»
Åsa Linderborg, Aftonbladet, Sverige
«En bok behøver ikke være lang for å være god. På knappe 60 sider gir Sandvik og Ahmed oss et viktig innblikk i hvordan det er å flytte til Norge, og hvordan vi kan skape et bedre samfunn for alle.»
Bergensavisen
«Sammen med Sandvik har hun skrevet en av årets beste bøker, med et viktig budskap til oss alle: Hun minner oss på at vi har fått så uendelig mye - også frihet - gjennom å få inn «andre lukter, annan musikk, annan mat». «Noreg er ikkje det same landet som før,» påpeker hun, «ein er ikkje nøydd til å velje ein måte å vere på. Ein kan vere alt.» Takk, Mona. Jeg håper du blir i landet.»
Jonas Bals, Klassekampen