Forfattaren tek for seg forholdet mellom poesi og terapi, og om erfaringer med å nytta ord for å framkalla hypnotisk transe i terapeutisk samanheng. I granskinga av samspelet mellom poesi og hypnose viser han at moderne poeter nyttar både gamle og nye verkemiddel i dikta. Den raude tråden i boka er det som får mennesket til å ty til ordet. Forfattaren fokuserar på dei ordmøta der menneske er i endring, der forløysande ord kan skapa meir oversikt over det ein opplever, og der orda opnar nye sjelelege landskap. Forfattaren beskriv boka som eit forsøk på å visa at ein kan øva seg opp til å innta ei haldning som lettare opnar augeblinken for nærleik. Har litteraturliste.
