Last ned omslag

Bla-i-boka

Den tid, den song

Siri Økland

Vare dikt om å finne sin plass i tilværet

I si første diktsamling skriv Siri Økland om dei små observasjonane og vedundera i kvardagen, men ho lèt også dei store linjene mellom generasjonane tre fram. Med eit nært blikk på slekta både før og etter henne skriv ho fram ein idyll der eit mørke lurer, og ei sorg der det også finst lys. Konkret og lågmælt skriv ho blant anna om slektsgarden, om barndom og familie. Og med same pulsen skriv ho både om døden og framtida, om det mystiske og uavklara – og det å høyre til.

Frå Bokmeldingar

I forbindelse med denne sykdomstilstanden, fester også det andre hovedelementet i teksten grepet: Tiden og minnenes figurative rolle i letingen etter seg selv, barndomsminner, og med dette, implisitt en søken etter indre trygghet. Men er det mulig å finne tilbake til den du var da du var ung? Mot slutten av diktsamlingen knyttes disse bildene sammen i et helhetlig familiebilde som ikke er bakovervendt, i alle fall ikke på samme måte. Det er særlig her at Øklands bilder får et helhetlig, omfattende preg som virker opplysende og varmende på samme tid, selv om en kan si at samlingen hele tiden har hintet i denne retningen.
Oda Vige Helle, Bergens Tidende

For kva ville du gjort i same situasjon, anna enn å sjå tilbake og prøve å knyte saman hendingar, slektsband, gjenstandar, minne og refleksjonar? Å vere rasande, skulda på nokon, Gud eller legar, er nærliggande. Siri Økland er i den reflekterande fasen og boka er vellukka på fleire plan. [...] Tilløpet til språkleg raseri finst gjennom heile boka, men noko dempar det. [...] Kanskje er også dét ein uvitande impuls: Kanskje ser døden heilt annleis ut når du har forstått beskjeden og er tvungen til eit kompaniskap med han.
Vidar Kvalshaug, BOK365



Meir frå Siri Økland